Stjørdal Seniorforum

Det er nemlig en strålende portrett som tegnes av den svenske jazzvokalisten,  artisten, entertaineren Monica Zetterlund. Ved siden av vår egen Karin Krog  og Laila Dalseth den største nordiske jazzvokalisten noensinne.

Men hun herjet for mye med livet sitt, hun tok ikke så godt vare på seg selv  som dem rundt seg, som hun burde. Hun var den gudbenådede, den ærgjerrige,  den nådeløse, den selvopptatte og den som herjet med sitt liv slik at hun  ble et symbol på begrepet å brenne sitt lys i begge ender.

Det er et usminket portrett regissør Per Fly tegner av henne. I begynnelsen av  filmen møter vi den unge enslige moren, Monica, fra den vesle byen utenfor  Stockholm. Hun bor hjemme hos foreldrene sine. Det er de som stort sett tar  seg av barnebarnet.

For unge Monica er travel. På dagen jobber hun på telegrafen, om kvelden  synger på klubbscenen. Så får hun tilbud om å reise over til New York for å  synge med jazzmusikere hun ser opp til. Men besøket blir en fiasko. Monicas  far vil at hun skal se begrensningene og bry seg mer om barnet sitt. Men  Monica vil opp og fram. Hun drar på turné med Arne Domnérus’ orkester, hun  slår seg sammen med en ambisiøs filmregissør, hun blir engasjert av Hasse  Alfredsson og Tage Danielsson, hun spiller inn plater og hun overtales til å  synge i Melodi Grand Prix.

Usminket skildres sangerinnen som ikke bare røyker som en skorstein; hun  drikker stadig mer. Karrieren begynner å vakle med mer og mer alkohol.  Tilbudet om å synge med Bill Evans blir et sentralt vendepunkt. Men i 2005  er det slutt. Etter den tid har vi bare minnene og musikken etter en  ekstraordinær begavelse.

Det er mye musikk i filmen. Likevel er dette først og fremst et nærportrett av  mennesket Monica Zetterlund (1937-2005). Svenskene er gode til å lage film  når de bestemmer seg for det. Og de har veldig mange gode skuespillere. Så  også her. Noen epistler hoppes det kanskje litt fort og lett over, andre  ting blir det mer enn tilstrekkelig av. Som drikkingen.